Retten til et verdig liv

Vi i velferdsstaten Norge liker å skryte av at vi tar oss av alle, at vi har sikkerhetsnett som sørger for at også de som faller utenfor av forskjellige årsaker kan klare seg i sine liv. Dette er noe som i de siste årene har begynt å endre seg.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og en del av disse brosetene n kommer som en indirekte følge av arbeidslinjen som de fleste politiske partier har som en rettesnor. Det er ikke det at det er feil at det skal lønne seg å arbeide, den holdningen er fair. Men det er når man begynner å nedprioritere ytelsene til de som ikke kan stå i arbeid, med et implisitt budskap om at dette er noe som skal få disse menneskene ut i arbeid igjen, hvor det begynner å bli feil.

Ytelsene til de svakeste i samfunnet har sjelden holdt følge med lønns- og prisøkninger, og har helle ikke blitt justert med tanke på hva det offentlige krever at man skal ha tilgjengelig av utstyr. Alle trenger nå PC og internett for å kunne ha kontakt med offentlige etater, og samfunnet forøvrig er bygget opp rundt tanken om at alle har en smart mobiltelefon som er moderne nok til at den kan kjøre apper som skal håndtere alt fra innlogging på offentlige portaler til banktjenester og kjøp av transporttjenester.

Boligmarkedet for samfunnets svakeste har også blitt mer kostbart, uten at det nødvendigvis gjenspeiler seg i innslagspunktet for å få utbetalt bostøtte.

For de som av forskjellige årsaker står utenfor yrkeslivet men i perioder kan ha noe arbeidsevne, er det kronglete å navigere seg gjennom hvor mye man har lov til å tjene før man mister deler av den ytelsen man er avhenging av når man ikke kan stå i et regulært arbeidsløp.

De siste månedene ser man at når uventede ting skjer i samfunnet som øker kostnadene mer enn vanlig, så er det heller ikke lenger bare de som lever på stønader som sliter. Samfunnet vi har utviklet har hatt en gradvis overgang til at familier skal ha to lønninger for å klare seg, og ved uventede kostnadsøkninger blir selv en vanlig lønning og en offentlig stønad for lite for mange.

Dette er et politisk problem og et nasjonalt problem. Vi har en økende andel mennesker som helt uforskyldt ikke lenger gis muligheten til å ha et verdig liv. Vi har en økende andel mennesker som ikke lenger har økonomi til mat i hverdagen og medisiner de trenger for helseutfordringer. Vi har stadig flere mennesker som er eksperter på å strekke hver eneste krone så langt det realistisk går an og i mange tilfeller enda lenger enn det også, som ikke lenger har en faktisk mulighet til et verdig liv.

Dette er forhold som må endres på. Norge er et av verdens aller rikeste land, et velorganisert samfunn med høy levestandard og hvor vi har vært vant til å ikke lide nød. Når det nå fremstår som klart at systemene svikter stadig flere mennesker, så må våre støttesystemer også revideres. Alle som bor i Norge skal ha en rett til et verdig liv.

Noen grep kan gjøres her som er enkle. Personer som lever av offentlige ytelser under et visst nivå bør slippe egenandeler til lege og medisiner. Dette er et kostnadsmessig rimelig tiltak som vil hjelpe mange: Blant de som er avhengige av offentlige ytelser er januar og februar måned ofte beskrevet som helvetesmåneder på grunn av kombinasjonen av tradisjonelt hløye strømutgifter og egenandelsutgiftene til helseformål.

Andre grep er mer kostbare, men bør gjennomføres. Ingen som er avhengige av offentlige ytelser skal få en ytelse som ligger under EUs fattigdomsgrense. Alle som lever av offentlige ytelser skal kunne jobbe de de har kapasitet til, eller ihvertfall opp til en høy grense, men med en høyere skattesats for arbeidsinntekter. Slik at det alltid skal lønne seg å jobbe, men at prisen man  betaler for å ha den offentlige ytelse som sikkerhet blir høyere beskatning av regulære arbeidsforhold.

Vi har i Norge i dag barnefamilier som må ty til frivillige organisasjoner for å ha mat på bordet. Vi har mennesker som er avhengige av offentlige ytelser som fryser i sine hjem på vinteren fordi de ikke har nok penger til å betaole oppvarming. Helsevesenet opplever et økende trykk av mennesker som sliter med både fysisk og mental helse grunnet fattigdom, og de ringvirkningene og konsekvensene det har på personene rundt dem og i deres liv. Vi opplever at støttesystemet NAV har blitt så rigid at selv andre offentlige instanser stiller med profesjonell juridisk bistand i møte med NAV. Nasjonen Norge kommer stadig nærmere land som USA i måten vi behandler våre svakeste på. Det er verken verdig eller rett.